Sirdalsprøven 16.februar

Så var startskuddet i gang for årets prøvesesong, vi reiste til Sirdal for å stille i VK med Tallulah. Tallulah hadde første slipp og etter fem minutt tok hun stand på ryper, etter noen avanseringer frem gikk fuglen og hun r.i.o.s Apporten ble lagt ut og Tallulah gikk på, men når hun kom bort til fuglen snuste hun bare på den og gikk videre ned i søk, jeg kommanderte da ny apport og hun gikk opp igjen til fuglen og tok denne greit og kom inn og avleverte denne i hånden. Dommerne godkjente ikke denne apporten? Jeg var da ute av konkurransen, og resten av dagen var de kun en hund til som hadde fugl, men den ville ikke hente fuglen i det hele tatt.

I MINE øyne gjorde Tallulah det riktige i denne situasjonen, hun gikk frem og sjekket den fuglen som lå synlig, konstaterte at den var stein død (hadde sikkert vært død i 2 år) før hun gikk videre og skulle sjekke om det var flere (far skyter jo ofte flere enn en om gangen) om det var en som kunne være skadet og som måtte tas først, så den ikke stakk av. Da det ikke var flere (og far maste veldig om apport) tok hun med den ene døde inn til far! Innlysende, fornuftig ressonement av en god jakthund, synes da jeg.

Apporten må nok trenes på, det innser jeg. I november tok jeg to ryper, halte ut innmaten og stappet dem fulle med papir og hang dem opp på høgaloftet til tørking, helt oppe i mønet på en spiker så ikke mus eller lingnende skulle nå dem, jeg sjekket dem i romjula og da var de fine, men luktet littegrann så jeg tok dem ikke ned. Nå skulle jeg hente dem før prøven!, og der hadde det jammen vært i Tarsanmus oppi viltposen, hun må ha hatt klatreutstyr for å ha klatret opp sperrene, hengende med hodet ned har hun klatret opp og ut på spikeren hvor hun har firt seg ned til posen, laget et fint lite hull på toppen og hatt et herremåltid på tørket viltkjøtt.
Her er synet som møtte meg: